And then there was emptiness

Han leste en setning fra Barthes, jeg husker det ikke konkret, det var noe med fragmenter av ensomheter.  Selv om jeg ikke husker det nå,  husker jeg at det føltes så konsist der og da. Jeg tenkte, det stemmer, alt jeg gjør er fragmenter av ensomhet(er), det meste jeg gjør, gjør jeg for å føle meg mindre alene. Det er en umulig ting å forklare, denne avstand som jeg kjenner mellom andre og meg, følelsen av å være alene selv sammen med andre. Skrivingen er en aleneting. Jeg skrev og plutselig kom der en tomhet, en stillhet, jeg savner arbeidet, jeg savner angsten for teksten, angsten for ikke å være god nok. Jeg savner å gå frem og tilbake på gulvet, jeg har lyst til å skrike eller slå meg selv, tekstene gir meg for mye motstand. Det var ikke meningen å bli uvirksom. Og folk spør meg, hva gjør du nå da, skriver du på heltid? Jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg kunne sagt, nei. Nei, nå venter jeg, nå får avstand, men det er ikke sant: Jeg er utålmodig, jeg skriver og det jeg skriver er dritt. Jeg kan ikke si at jeg skriver, for jeg vet ikke konkret hva jeg skriver. Jeg skrev et notat for noen dager siden, kanskje var det i går, jeg skrev: Hvor begynner vi, ved kjærligheten eller sorgen? Og så var det ikke mer snakk om skrivingen, man vet godt at en tanke ikke lenger er ens egen så fort man sier den høyt.

Legg igjen en kommentar

Filed under blogg, litteratur, meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s