And the kitchen is yelling at me again

Hvorfor jeg ikke skriver:
Jeg kunne ha skrevet om dagene mine, at jeg står opp, teller timer, teller tall, teller ensomhet i kilo. Jeg kunne ha skrevet at jeg er så sliten, deprimert, at jeg senest i dag tenkte at det hele er bortkastet, det er ikke vits i å stå opp. Jeg kunne ha skrevet om mine indre regnskap, som stadig kommer frem til at jeg er for mye; jeg er verdiløs, og svarene er absolutte. Jeg kunne ha skrevet om ensomhet og avstand, og nærheten jeg egentlig vil ha. Hvor desperat trengende jeg føler meg, hvor redd jeg er for å være alene: Hver gang noen drar tenker jeg at de drar for siste gang, de kommer aldri tilbake. Jeg kunne ha skrevet om angsten rundt egen bokutgivelse, si jeg har lurt dere alle, jeg har jukset og dette er den eneste boken, jeg er da ingen forfatter. Jeg kunne ha skrevet om alt dette, men jeg gjør ikke det fordi bloggen er det eneste stedet hvor jeg har fritak fra selvkritikk. Jeg bestemte tidlig at jeg ikke skulle la bloggen bli et sted hvor jeg skrev av meg mine private, selv-medlidende, selvsentrerte tanker. Jeg skulle skrive om alt som er fint og gjør meg glad, og nå har jeg svært lite å skrive om. Å komme unna det selvsentrerte blir vanskelig, men jeg kan ikke bli privat.

Jeg spør dere, og håper dere legger igjen en kommentar: Hva vil dere lese om? Hva vil dere jeg skal skrive om? Hva kan jeg gjøre bedre?
Dere er innom her hver dag – og det vil jeg skal fortsette. Hva er en blogg uten lesere? Vi skrives igjen, når det slutter å mørkne.

8 kommentarer

Filed under alt, blogg, meg, spørsmål

8 responses to “And the kitchen is yelling at me again

  1. Eg vil lese om det du kallar sjølvsentrerte, sjølvmedlidande tankar; som eg kallar ei kjelde til noko uendeleg verdifullt for dei som les: gjenkjenning, at ein kjenner seg mindre åleine, osv. Pluss at du kan få alle dei støttande tilbakemeldingane du fortenar. Men det er ikkje svaret du ønsker, og eg forstår behovet for å ha bloggen som fristad.

    Eg likar veldig godt når du legg ut eigne bilete, og skriv litt om dei, eller når du skriv om litteratur som du likar.

    • Takk for svar, June.❤ Som alltid setter jeg pris på dem, og deg.

      Jeg kunne gjerne ha skrevet om det, for det handler ikke så mye om selvutlevering som hva jeg selv synes om hvordan det er å skrive om temaet. Det er en hårfin grense der mellom reflektert og terapeutisk klagende… Hvis jeg først skal skrive om slikt på bloggen, må det være skjønnlitterært. Og GODT. Vanskelig.

      Innlegg om litteratur kommer!

  2. Finnes det et menneske som ikke er selvsentrert? Vi er alle fanger av våre egne tanker. Tanker kan være befriende og gode og håpefulle, men som du så tydelig setter ord på kan de også være vanskelige og mørke. Mye vanskeligere enn det vi kan håndtere alene. Men det er menneskelig. Selvom man er alene i dem, er man kanskje ikke alene om dem, som June påpeker.

    Jeg synes det er flott at bloggen kan være et fristed fra selvkritikk, eller et sted for å dele gleder med andre og minne seg selv om det gode. Men det kan jo også være et sted å få tildelt gleder fra andre. Som det du skriver om bokutgivelsen. Om en frykt som gjør deg så menneskelig, men som i våre øyne også gjør deg modig. Du tør. Så om du skriver om det gode og spennende i å gi ut bok, men også tillater deg selv å nevne at det er skremmende så leser ikke jeg selvsentrerthet eller negativitet. Jeg leser om muligheter og virkeligheten i dem, og da er det også rom for at vi som leser kan sende en positiv kommentar, så vi kan vise at vi ser at det å mestre handler om å overkomme, og at vi heier på deg!

    Jeg, som June, liker å se bildene dine, og å lese om ting du har lest som du synes er verdt å sende videre. Skriv gjerne litt mer om bilder du tar, hvis du har tanker rundt f.eks. motivet. (Har du kanskje knipset noe fint i Paris?) Og du er jo så musikalsk. Dette med skriving, språk og musikk virker sentralt i livet ditt, kanskje du kan fortelle litt mer om hva det betyr for deg, eller hvor interessen kommer fra?

    Jeg ønsker deg alt godt for denne juletiden og håper dagene blir lettere og at gode tanker kan overkomme vonde!

    • Takk for et helt nydelig svar, Ann Christin.❤
      En annen ting som er vanskelig med slike tekster på bloggen er responsen. Kanskje er det mine lave tanker om meg selv som får meg til tro at jeg nå har _fisket_ etter gode ord og støtte. Det er selvsagt aldri min intensjon, min intensjon er å være… noe jeg ikke har ord for. Meg? Ydmyk bør jeg i alle tilfeller være.

      I det hele tatt er bloggen interessant for meg fordi jeg ser, uten å kunne endre, at min persepsjon av meg selv ikke stemmer overens med andres. Det er ofte overveldende mye å forholde seg til, litt skremmende, men det er jo godt og, spesielt på dårlige dager. Kanskje en merkelig funksjon for bloggen…

      Nå har jo både du og June gitt meg fine ideer til innlegg fremover – jeg skal lage en liten idébank, så kanskje blir det noen poster her likevel. Liker ikke denne stillheten fra min side når folk er innom hver dag.

      Takk!
      Og ja, noen bilder fra Paris ble det, men det må vente litt😉

  3. Eg vil lese alt du skriv, for uansett KVA du skriv om, er det vakkert på ein kunstnarisk måte. Du er så flink med ord. Håpar du får det betre. Hugs at eg tenkjer på deg, og er her om det trengst❤ Du er flott, sjølv om du ikkje ser det sjølv.

  4. ib

    Hei! Jeg har aldri kommentert her før, men har ofte vært innom bloggen din for å se om det har skjedd noe nytt. Jeg liker også måten du skriver om ting på, og er veldig nysgjerrig på hvordan det føles å gi ut boka si. Og: Når skjønte du at teksten du skrev på var noe du kunne sende inn? Jeg er sikkert på at det kommer flere bøker! Skriv det du har lyst til og om det du har lyst til å dele, jeg kommer til å kikke innom uansett:)

    • Så hyggelig at du bestemte deg for å legge igjen kommentar.🙂
      Jeg kan jo tolke ut av spørsmålet ditt at du skriver selv? Jeg vet ikke, om man kjenner egen skriving godt, tror jeg man merker det på teksten, når man kan sende inn. Jeg sendte inn da jeg følte at manuset ikke lenger kunne sees på av bare meg, at jeg trengte en slags… veiledning. Jeg sendte inn og håpte, men var aldri sikker.

      Takk for oppmuntrende ord – jeg håper jeg ser deg igjen her inne!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s