On language

Jeg er usikker på hva som kom først, interessen for skrivingen eller interessen for språket. Det er ikke viktig, det er utenkelig å ha interesse for det men ikke det andre. For meg er språket like viktig som skrivingen i seg selv – det vil ikke si at jeg skal kunne alle de store ordene, eller ha et uutømmelig språk. Det vil si at jeg skal ha et bevisst forhold til ordene jeg velger; det er nesten som om de skal følge av nødvendighet.

Jeg skriver på nynorsk. Akkurat nå, eller her på denne bloggen skriver jeg bokmål. Det er svært få som lurer på hvorfor jeg skriver på nynorsk, og hvorfor skulle de det. Noe annet ville for meg vært helt unaturlig, umulig. Jeg begynte ganske tidlig å skrive på engelsk fordi å skrive på bokmål ikke føltes riktig: jeg klarte ikke uttrykke meg slik jeg ville. Det har folk lurt på, hvorfor skrev jeg på engelsk. Da jeg bestemte meg for å skrive på norsk igjen ble det på nynorsk, helt instinktivt. Jeg dro ikke på skolen den dagen, jeg tok bussen til byen i stedet. Gikk på biblioteket, kikket i diktsamlinger og lånte noen med meg. Etterpå satt jeg på torget, jeg måtte stoppe opp og sette meg ned, jeg måtte skrive, nå, ellers ville det forsvinne. Klokka var ett, det var tidlig vår og jeg skrev mitt første dikt på norsk på mange år.

Å skrive poesi på nynorsk: en pågående øvelse i presisjon, konsentrasjon. Nynorsk er et ganske poetisk språk, det er lydlig vakkert og kan fort bli… svulstig (det kan selvsagt bokmål òg). Det gjør at jeg personlig streber etter en poesi som ikke nødvendigvis må ta i bruk typisk «poetiske ord». Om jeg lykkes er noe annet, men resultatet blir likevel ordknapt.

Språket i seg selv interesserer meg; semantikk, syntaks, et språk i forhold til et annet. Det er ikke bare å lese eller å skrive som øker den språklige bevisstheten min, men også det å praktisere andre språk enn mitt eget. En stund skaper det bare forvirring, før det senere åpner opp for nye måter å uttrykke seg på som man kan overføre til sitt eget språk.
Ett av fagene jeg studerer er lingvistikk (engelsk), og det har fått meg til å tenke det er ikke nok, engelsk er ikke nok lenger. Jeg frisker opp igjen fransken jeg har glemt alt av. Fransken jeg likte så godt; det er fortsatt slik at jeg vil rømme til Paris (en romantisering av forfattertilværelsen, men det er lov).

Og nå, nå lærer jeg meg italiensk. Jeg prøver ikke å la meg forvirre av språk jeg allerede kan eller lingvistiske interesser (jeg måtte selvfølgelig finne ut av modi, tempus osv – jeg mistet litt motet). Så langt kan ikke jeg så mye, men jeg tenker likevel at jeg skal prøve å lese litt underveis. Se hvor mye jeg forstår, lære meg nye ord.


Jeg vet svært lite om italiensk litteratur, så det er ganske tilfeldig at det ble disse bøkene. Che la festa cominci av Niccolo Ammaniti, og Seta av Alessandro Baricco. Jeg gleder meg.

foto//privat

Legg igjen en kommentar

Filed under litteratur, meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s