Something real

Du kjenner sikkert følelsen av å beundre noen eller ha litt ærefrykt for noen som har inspirert deg. Du vet, når man møter slike personer vil man gjerne virke avslappet, har kontroll over ansiktsmusklene, ikke rødme, nesten være kalkulert. Ikke jeg – jeg snubler i tunga mi, snakker muligens i fistel, smiler for mye og føler generelt som om noen har plukka av meg lemmene og satt de på igjen feil når jeg møter Frode Grytten.

Jeg spurte om å få hilse på ham, som om jeg var av viktighet og måtte håndhilse. Jeg fikk signatur i den ene boka mi, men ikke den nye for jeg er en av de tåpelige som går på boklansering og ikke kjøper boka det er snakk om. I stedet for å spørre om å få hilse på ham, kunne jeg sagt hvor utrolig mye han har inspirert meg, at det var han som fikk meg til skrive dikt på nynorsk og lese Haruki Murakami.
Ordene sitter ikke løst i dag, kjenner jeg.

Frode Grytten-signatur jeg skulka skolen for å få.

Legg igjen en kommentar

Filed under meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s